|
Hvorfor? Tilbage til forsiden
Det er et godt spørgsmål, som jeg ikke kan svare på! Men at det er noget mentalt er jeg ikke et øjeblik i tvivl om. Det er noget jeg har følt lige siden jeg var omkring 10 år gammel.
Men uanset hvorfor, og uanset de problemer mit kønsskifte har medført, så er jeg overbevist om at det er det rigtige jeg har gjort. I dag lever jeg i dyb og inderlig harmoni med mig selv, og er som oftest glad!
Her sidder jeg sammen med den rigtige Solveig
I 1972 møtte jeg en norsk jente på ferie i Aalborg. Hun er så fullstendig ubetinget feminine kvinnen jeg noensinne har møtt. Hun var fra Sørlandet, mer spesifikt, fra Kvinesdal. Dessverre var det at hun var gift i Norge og jeg var gift i København. Hun hadde to små barn, og jeg hadde tre små barn.
Vi hadde den største trangen til å kaste alt over til et liv sammen, men innså at det var altfor mange små uskyldige fates vil måtte betale for vår store kjærlighet. Jeg har aldri vært i stand til å glemme denne vakre kvinne som heter Solveig. Hvis det er noen kvinne som lærte meg hva det betyr å være en kvinne, er det denne vakre norsk kvinne med et kjempe K.
Når i 1999 jeg valgte å leve resten av livet mitt som en kvinne, og dermed måtte velge en reell kvinnens navn - så det var bare å Jo, det kan bare bli Solveig.
Så jeg valgte navnet Solveig, ble en erklæring om kjærlighet i absentia. Jeg vet ikke hvor min norsk elskerinne å bo i dag - men jeg håper at hun er å leve et godt og lykkelig liv.
Klem
Solveig
My way
And now, the end is near;
And so I face the final curtain.
My friend, Ill say it clear,
Ill state my case, of which Im certain.
I’ve lived a life that’s full.
I’ve traveled each and every highway;
And more, much more than this,
I did it my way.
Regrets, I’ve had a few;
But then again, too few to mention.
I did what I had to do
And saw it through without exemption.
I planned each charted course;
Each careful step along the byway,
But more, much more than this,
I did it my way.
Yes, there were times, I‘m sure you knew
When I bit off more than I could chew.
But through it all, when there was doubt,
I ate it up and spit it out.
I faced it all and I stood tall;
And did it my way.
I’ve loved, I’ve laughed and cried.
I’ve had my fill; my share of losing.
And now, as tears subside,
I find it all so amusing.
To think I did all that;
And may I say - not in a shy way,
No, oh no not me,
I did it my way.
For what is a man, what has he got?
If not himself, then he has naught.
To say the things he truly feels;
And not the words of one who kneels.
The record shows I took the blows -
And did it my way!
Tilbage til forsiden |